11. september er den mørkeste dato i vår nyere historie. En dag som for alltid vil sette sitt blodige stempel på kalenderen. Den dagen hvor mangfoldige tusener ærlige arbeidere, kunstnere, og samfunnsengasjerte mennesker skulle føres til slakterbenken. Fanget, ydmyket, torturert og drept på stedet. Uten lov og rett, men etter en blodig tyranns tilfeldige forgodtbefinnende.
En tyrann av umenneskelig støpning, men som likevel ikke var alene om sine djevelske ugjerninger. Et gryende demokrati, sosiale reformer og et tappert folk ble tråkket brutalt ned ved aktiv hjelp av kapitalistisk grådighet. Imperialismens maktelite i form av etterretningsorganisasjonen CIA, storkonsernet ITT og USAs parlamentariske ledelse. Et skammens kapitel i den vestlige verdens sjakkspill.
Er det noen som har mistet tråden her? Det er snakk om 11. september 1973. Santiago fotballstadion. Dagen for Pinochets blodige militærkupp i Chile. Starten på en mørketid med ufattelige lidelser for et helt folk. La oss for alltid minnes de mangfoldige tusen som ble som ble fengslet, torturert og drept bare fordi de ønsket seg et fritt og rettferdig samfunn.
Tyranniet i Chile var et planlagt folkemord og må plasseres der det hører hjemme. En av verdens mest grufulle terroraksjoner. 11. september 1973 må aldri glemmes.
søndag, september 10, 2006
Ingen må noensinne glemme 11. september!
Jeg tillater meg her å gjengi i sin helhet et leserinnlegg som stod på trykk i Bergensavisen på onsdag. Det tar dagens og fortidens hendelser helt på kornet.
søndag, september 03, 2006
Forstemmende
Jeg deler ikke gleden over Munch-bildenes tilbakekomst. Jeg synes det er synd.
De skulle vært brent etter min mening.
Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.
Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.
De skulle vært brent etter min mening.
Slik offentligheten ofte gjør med døde kunstnere, så har de også i Munchs tilfelle på en fryktelig måte gjort hans arbeider til sine. Ibsen levde store deler av sitt liv i eksil, men ble likevel, etter sin død, «beæret» med en masse statuer. Det er ikke Ibsen eller Munch eller andre man har opphøyet man «ærer», men sin egen forfengelighet. Når fiffen og samfunnstoppene nå kommer sammen og «beundrer» de gjenvunne skattene soler de seg i glansen av sitt eget speilbilde.
Munchs bilder blir kalt nasjonalklenodier. Munch vrir seg garantert i graven. Danmark og Norge slåss fortsatt om eiendomsretten til Ludvig Holberg. Ibsen og Bjørnson står sammen utenfor Nasjonalteateret, til tross for at de ikke kunne fordra hverandre. Fortiden og fortidens mennesker blir forskjønnet og omskrevet, tilpasset synsing og bekvemmelighet. Vi burde alle vri oss i ubehag. Jeg synes det hele er forstemmende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
